Jeg føler meg litt som gutten i fabelen om keiserens nye klær. Han som våget å si i mot alle, fordi alle ikke hadde rett. Heldigvis er jeg ikke alene slik som han var. 17 september 2016 satt vi 19 mennesker på et møterom i FRI sine lokaler i Oslo. Vi var uenig om masse småting, men enig om det viktigste. Vi ville stifte en interesseorganisasjon for polymennesker i Norge. PolyNorge ble født og vi som var med følte at vi hadde vært med på noe viktig.Vi følte oss stolt over å være med på å ta det neste steget mot en bedre dag i morgen. Jeg følte meg ekstra stolt, og rimelig overveldet, over at denne fine gjengen stemte frem meg som leder for interimstyret frem til første ordinære årsmøte. Ikke lengre usynlige, vi har begynt å kreve vår plass. Vi ER.

Det er ett år siden i dag, og for et år det har vært. Jeg sitter fortsatt som stolt leder av en flott gjeng som har vokst ganske mye på bare et år. Vi har også oppnådd enormt mye på dette året. Vi har klart å gjøre poly til et tema det snakkes om. Det snakkes om poly på sosiale medier , på arbeidsplasser og rundt middagsbord. Med masse hardt arbeid har vi gjort poly til noe som flere og flere har hørt om, og ennå har vi bare så vidt begynt på en lang ferd gjennom ukjent landskap. Pressen har gitt oss spalteplass og noen få av oss har grepet muligheten og gjort vårt beste for å representere alle dem som ikke våger eller ikke vil. Det er ikke lett eller rett for alle å være åpen på en slik måte. Det er helt ok at ikke alle ønsker å være åpen om sin relasjonsidentitet, det er ikke ok at mange er redd for hva som kan skje om de er åpen.

Ikke bare ER vi heller, vi er stolt. Stolt av vår identitet og stolt av våre livsvalg. Allerede i vårt første år nå har vi vært med på PRIDE i tre byer. Vi hadde informasjonsstand i forbindelse med PRIDE i Oslo, Bergen og Stavanger. Lokale ildsjeler og et engasjert styre gjorde det mulig å være synlig for tilsammen tusenvis av mennesker. Vi snakket med hundrevis og vervet noen. Tilstedeværelse i det offentlige rom slik handler mest om å være synlig, og gjennom tilstedeværelse normalisere. Vi må være synlig for å bli sett. Vi må bli sett for å bli akseptert. Vi må bli akseptert for å våge å være synlig. En vanskelig ball å få til å rulle. Noen må våge å være de første. Som barnet som ropte ut "Keiseren har jo ingen klær på" er vi nå noen som våger å rope "Monogamiet er ikke det eneste rette svaret". Jeg synes at historien om keiserens nye klær er en passende analogi for PolyNorge sitt arbeid. Samfunnets blinde tiltro til monogamiet som eneste relasjonsform er som keiserens nye klær, så glorifisert at de fleste ikke våger å si i mot. Vi våger.

Hvor går veien videre? Selv om vi har fått gjort mye og har kommet veldig langt på bare ett lite år, så har vi veldig lagt igjen å gå. Det er ikke slik at det å komme ut som poly i dag er hverken lett eller uten fare. Fordommene er der fortsatt. Frykten for å bli fryst ut av familie eller på arbeidsplassen er fortsatt like reell. Det tar tid å endre holdninger. Det tar tid å spre kunnskap og informasjon. Jeg vet ikke hva som møter oss rundt neste sving, men jeg vet at jeg er stolt av å gå denne veien sammen med dere. Gratulere med dagen alle sammen både polyer og monoer. Å jobbe for relasjonsmangfold handler om å skape, rom til alle uansett relasjonsidentitet. Det handler om bevissthet og kunnskap som vi alle kan nyte godt av. 

Jeg setter stor pris på alle dere som er med på å skape en god dag.

Lynn Myrdal